Hvem er de gale?

Black Box Teater
Reality Box
Ning/Ignas Krunglevicius

Regi/musikk: NING - Erik Dæhlin, Tora Ferner Lange, Amund Sjølie Sveen.
Konsept/musikk: Ignas Krunglevicius.
Scenografi: Dagny Drage Kleiva. Lysdesign: Ida Andersson.
Dramaturg: Oda Rador.
Støttet av: Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere og Fond for lyd og bilde.

”Improvisert og eksperimentell musikk og avantgardejazz - kort sagt nesten alle former for musikk som du ikke finner på Platekompaniet”.

Slik oppsummerer Didrik Søderlind i en 12 år gammel artikkel på Ballade.no, med god hjelp av nåværende Scenekunst-redaktør Hild Borchgrevink, sånn cirka hva begrepet samtidsmusikk dekker. På spørsmålet om hvorfor det høres ut som et ekorn som kjøres gjennom en hurtigmikser, svarer han at det faktisk kan være fordi ”komponisten har skrevet et stykke der ekorn og hurtigmiksere brukes som instrumenter”.

Han føyer blant annet til at et relevant samtidsmusikkplagg er ”den hullete t-skjorta”. Og ”med pistrete skjegg og merkelig kroppsholdning oppnår du en gjennomført samtidsmusikk-effekt”.

Rytmisk og tonal
Selv har jeg brukt store deler av livet på å spille en type musikk som var rytmisk, stort sett tonal og som stilte strenge krav til en påkledning hvor t-skjortene gjerne kunne være hullete, men bare som en del av en større uttenkt estetisk helhet. Det kunne derfor umulig betegnes som samtidsmusikk.

Når det jeg var med og spilte likevel nådde gjennom til opptil flere både daværende og kommende såkalte samtidsmusikere og komponister, kan det kanskje ha sammenheng med at det til tider - frivillig eller ufrivillig, det visste vi aldri helt - låt som et ekorn som ble kjørt gjennom en hurtigmikser. Eller som dansebandmusiker Steinar Fjeld sa i et intervju: ”Som en kasse kaniner”.

For mye hode og for lite kropp; det er det jeg, til tross for en sympatiserende grunnholdning, har tolket som en av årsakene til at jeg ofte har falt av lasset når det gjelder såkalt samtidsmusikk. For mye nerderi, fiksfakseri og for lite feeling.

Likevel har jeg både sett og hørt nok eksempler som ikke nødvendigvis måtte innom venstre hjernehalvdel før jeg kunne ”forstå” det, til ikke å ha gitt opp.

Optimisme og bange anelser
Det var derfor med både optimisme og bange anelser jeg dro til Black Box Teater for å se og høre Reality Box med NING, som også her tituleres som samtidsmusikkensemble, i samarbeid med komponisten og videokunstneren Ignas Krunglevicius.

Om teater og ideologi

Kritiker Chris Erichsen og Minerva-medredaktør Kristian Meisingset debatterte teater og nasjonalisme på Nationaltheatret mandag 3. mars 2014 etter den fellesnordiske forestillingen Nasjonalismens apostler. Her er opptak av debatten, som var ledet av teaterviter og kritiker Ine Therese Berg.

Fortellerteater i sin reneste, mest autentiske form

0+0=4
Scene 3, Det Norske Teatret 
Av Thomas Bye og Aslak Moe
Med Thomas Bye. Regi: Aslak Moe
Produsert ved Sogn og Fjordane Teater

Når jeg føler meg riktig
ensom
går jeg til byen
og lar min skygge
smelte sammen
med andre
ensomme
skygger.

(fra Fredrik Fasting Torgersen: Hvis himmelen. Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet. SpreDet forlag 2013)

Rett som det er ser jeg Fredrik Fasting Torgersen lufte bikkja i nabolaget der jeg bor. Av og til ser jeg han sitte ved et vindusbord inne på hjørnepuben på Galgeberg over en halvvliter når jeg passerer forbi. Hver gang er det noe inni meg som stopper opp et lite øyeblikk. Jeg er vokst opp med den mannen. Han har vært med og definere min grunnholdning og mitt syn på det norske samfunnet.

Foto: Johannes Granseth

Bokseren og poeten Torgersen fra Lille Tøyen på Oslos østkant ble i 1958 dømt til livstid for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen – men har alltid hevdet sin uskyld. I allianse med bl.a. Jens Bjørneboe sto han på 70-tallet opp mot en ugjennomtrengelig overmakt, representert av blant andre den sinte hauken i norsk krimjournalistikk, VGs Michael Grundt Spang, og ikke minst skrekkøglen personlig: Riksadvokat Lauritz Jensen Dorenfeldt, han som avsluttet rettssaken mot Torgersen med de berømte ordene: «Denne mannen må aldri mer slippes løs på samfunnet!». Menn som Dorenfeldt hadde ikke bare makt til å avgjøre hva som var sant eller ikke. De oppførte seg også som om de hadde det.

Kollektiv nevrose
Etter hvert har Torgersen-saken antatt karakter av en kollektiv nevrose. Mannen, som i år fyller 80, gir seg aldri, og det gjør heller ikke hans støttespillere, men heller ikke det juridiske maktapparatet. Han har støtte fra et stadig voksende miljø av tunge jurister. Igjen og igjen er begjæringer om gjenopptakelse blitt avvist, til tross for en overveldende mengde bevis som støtter saken hans. Men systemet er urokkelig og pottetett, det synes å ha alt å tape på å åpne saken på nytt. Mannen er skyldig fordi han er skyldig. Ja, til og med poesiens hans er skyldig: I retten ble det brukt mot ham at diktene hans var "uten rim og rytme".

Torgersen-saken er dessverre ikke unik. Den føyer seg til lista over en rekke grove eksempler på statsautoriserte overgrep, som også blant annet inkluderer Liland-saken fra Fredrikstad - øksemordene i Lille Helvete - og saken mot Fritz Moen i Trondheim, som bl.a. ble dokumentert i teaterstykket Jeg var Fritz Moen.

Hva skjedde med teksten?

Akershus Teater
Nasjonen 
Skuespillere: Egil Hegerberg (Bare Egil), Jan Sælid, Trond Høvik, Anne Krigsvoll, Hanne Gjerstad Henrichsen, Olav Waastad, Hanne-Marte Sørlie - Manus: Kim Atle Hansen - Regi: Bo Anders Sundstedt - Komponist og fortellertekster: Egil Hegerberg - Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen - Lysdesigner: Paul Vidar Ramon Sævarang - Lyddesign: Geirmund Simonsen og Raymond Enoksen - Sufflør: Robin Eriksen - Musikkvideo: L-P Lorentz - Rekvisitter: Gøril Rostad - Maske: June Paalgard - Inspisient: Stine Bakken - Produsent: Sandra Sandbye

Akershus Teater er et av få teatre som rendyrker prosjektteatermodellen. Med en pengesekk, fem ansatte og en teatersjef, Bo Anders Sundstedt, med et bevisst og visjonært forhold til hvordan han skal bruke ressursene, er det grunn til å vente seg mye av det.

Da jeg intervjuet ham for snart ett år siden trakk han spesielt fram det forestående samarbeidet med det uavhengige scenekunstkollektivet Soria Laboratoria som noe han forventet seg mye av. Det gjaldt ikke minst 2014-satsingen Nasjonen, med Kim Atle Hansen som dramatiker og Morten Joachim som regissør, to spennende figurer som det oser både faglig soliditet og kreativ uforutsigbarhet av.

Fra Joachim til Sundstedt
Men noe må ha skjedd på veien, og det må ha skjedd ganske nylig, for i den aktuelle forestillingen er regissør Morten Joachim byttet ut med Sundstedt selv. Sånt skjer hele tiden i både film- og teaterbransjen og må ikke nødvendigvis bety at det er krise. Ofte kan det til og med bety en kjærkommen kunstnerisk avklaring som gir hele prosjektet en ny giv. Men så enkelt er det nok ikke i dette tilfellet, uten at jeg av den grunnen skal spekulere i hva som har skjedd.

Fra kommentarfelt til terrorcelle

Nationaltheatret
Demoner 2014
av Geir Gulliksen, over Fjodor Dostojevskijs De besatte
Runar Hodne, regi - Serge von Arx, scenografi - Nina von Arx, kostymer Andreas Fuchs, lysdesign - Ulver, musikk - Ruth Haraldsdottir Norvik, maske - Cecilia Õlveczky, dramaturg - Kristian Lykkeslet Strømskag, dramaturg
Skuespillere: Pål Sverre Hagen: Stavrogin -Ole Johan Skjelbred: Pjotr - Nils Ole Oftebro: Stefan - Gisken Armand: Varvara - Henrik Rafaelsen: Sjatov - Morten Espeland: Kirillov - Mariann Hole: Liza - Birgitte Larsen: Darja - Nader Khademi: Malik - Hanne Skille Reitan: Marie

”Om gud er død, er alt tillatt”. Påstanden dannet basis for det meste av det Fjodor Dostojevskij skrev. Ikke minst De besatte, som Geir Gulliksen i Demoner 2014 har omskrevet til en fortelling om Norge i 2014. Her har de sinte, bitre unge mennene revet seg løs fra den ensomme tilværelsen i nettavisenes kommentarfelt og funnet sammen i en terrorcelle. Gud er i dette tilfellet ”Kjærlighet. Ekteskap. Kjønnsroller. Skole”, slik en av de unge mennene, Sjatov, spilt av Henrik Rafaelsen, formulerer det.

- Kristendommen er vasket vekk og arkitekturen er maltraktert. Finnes det noe som helst som har fått stå urørt etter dere? Alt har dere kastet om på, som om mennesker kunne skapes fra grunnen av, som om ingenting fikk være naturlig, skriker han ut mot Varvara og Stefan, som her representerer den patetiske, politisk korrekte, svikefulle foreldregenerasjonen.

«Så det var takket være teatret at du ikke ble selvmordsbomber, Henning?»

London Calling, The Clash.
Foto: Pennie Smith

Kommentar:
Ossavy/Kolbenstvedt: Still in silence
Black Box Teater Januar/Februar 2014



Sommeren 1979 bodde jeg og bandkompis Sverre Knudsen et par måneder i et okkupert hus fullt av punkere i Brixton i Sørvest-London. Dette var ved Thatcher-æraens begynnelse, og det må kalles et understatement å hevde at stemningen var preget av det. Om natta lå punkerne og sov med øynene åpne, med klær og sko på og balltreet i hånda i påvente av skinheads som hele tida truet med å komme og ta dem. Rett på den andre siden av Railton Road, eller The Frontline som den også kaltes, lå den svarte ghettoen hvor hverdagen var preget av politirazziaer, tilfeldige kontroller, opptøyer og vold. En gang våget jeg meg inn dit men hadde ikke kommet langt da jeg skjønte det var best å pelle meg ut igjen. Du begynner ikke å diskutere med noen som er overbevist om at du, blond og blåøyd, er ute og spionerer på vegne av nazipartiet National Front, spesiellt ikke når det er 20 av dem og de står i en halvsirkel og ser truende på deg. Noen dager seinere ble jeg for øvrig omringet av en gjeng med skinheads som hadde lagt merke til min ”Rock against racism”-t-skjorte. Dem var det heller ingen vits i å diskutere med, der de sto og dyttet meg mellom seg mens de gjorde nazihilsen. Det var så vidt jeg kom meg unna før det ble virkelig alvor.

Det hører med til historien at Sverre og jeg var tilstede en dag i Pimlico Studio da The Clash holdt på å øve inn det som skulle bli albumet London Calling. Storøyde og tause satt vi og så på hvordan disse levende legendene gjorde det. Noe av det som gjorde mest inntrykk var at bassist Paul Simonon hadde store vansker med å stokke fingrene på en av låtene, og måtte få hjelp av gitarist Mick Jones. London Calling er en LP full av legendariske låter. En av dem var The Guns of Brixton, Paul Simonons debut som låtskriver.

I limbo mellom kropp og tekst

Det Norske Teatret
Dei ugudelege 
Av Asklepios Hane
I rollene:
Marie Blokhus, Sigurd Myhre, Ingeborg S. Raustøl, Marius Næss, Herman Bernhoft
Regissør: Caroline McSweeney
Scenograf og kostymedesignar: Even Børsum, Koreograf: Stian Danielsen, Lysdesignar: Kaja Glenne Lund, Lyddesignar: Vibeke Blydt-Hansen, Tekst og musikk:
Asklepios Hane

"Gud er død, Marx er død, og jeg føler meg ikke særlig bra selv heller." Sitatet, som visstnok skal stamme fra Woody Allen, var en favoritt blant desillusjonerte venstrister mot slutten av 70-tallet og dannet vel sånn sett en slags overgangsfanfare til det glade, postmoderne 80-tallet. Men Guds død – eller fravær – har selvfølgelig vært et tema så lenge Gud har eksistert i menneskenes forestillingsverden.

Nå danner temaet bakgrunn for forestillingen Dei ugudelege på Det Norske Teatret, skapt av det frittstående kompaniet Asklepios Hane. Gruppa er sprunget ut av avgangsklassen på Teaterhøgskolen i 2010 og består i dag av skuespillere som hovedsakelig er knyttet, løst og fast, til Det Norske Teatret. ”Slik Asklepios, guden for medisin, blei skoren ut av moras mage, vil vi opne lukka rom, og utfordre tankane hos oss sjølve og publikummet vårt; ein livsnødvendig medisin for det reflekterte mennesket”, låter gruppas programerklæring. De debuterte på Norsk Dramatikkfestival i 2011 med Du er Knut, om rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deportasjonene av norske jøder i 1942. For forestillingen ble kompaniet belønnet med Torshovteatrets venners pris.

Sorgbearbeiding
I Dei ugudelege vandrer fiskeren Jon rundt i verden bærende på urnen med sin druknede sønns aske, på leting etter en måte å bearbeide sorgen på. Han har forlatt sin tidligere tilværelse hvor systemet ikke hadde tid og plass til sorg og det å finne mening i et menneskes død. Nå famler han seg fram, ute av stand til å gi slipp, og møter en rekke underlige figurer på sin vei. Det er en slags skjebnereise i klassisk – eller antikk om man vil – stil. Helten drar ut i verden med et dilemma i bagasjen. På sin vei møter han ulike menneskelige og guddommelige arketyper som skal peke ut retningen videre, i dette tilfellet: Mannen som grev, den sjølvutnemnde vegvisaren, dei månesjuke optimistane og den syngjande tempelbyggaren. Høyt hevet over det hele er gudene (eller ”koret”) som kommenterer og styrer begivenhetene, her i skikkelse av de ansatte på musikkbaren The Blue Oyster Club, som bidrar med sanger underveis.

It´s all over now, baby blue

Visning
Nationaltheatret
Urpremiere 23. januar i Malersalen
Regi: Jon Tombre
Skuespillere: Liv Bernhoft Osa, Julie, Anders Mordal, Mikael, Magnus Myhr, Fredrik, Per Christian Ellefsen, gallerist
Lawrence Malstaf: Scenografi, Hågen Rørmark: Komponist , Greta Bremseth: Maskør, Njål Helge Mjøs: Dramaturg
  
”De svarte aldri, Hr. teatersjef? Hvorfor kunne de ikke ha spandert et lite brevkort med pålydende tekst: Uønsket, uinteressant, talentløs med videre…” (Fra prologen til hørespillet Måkespisere av Cecilie Løveid).

Det har skjedd meg flere ganger at jeg har åpnet en bok av Cecilie Løveid, lest noen linjer for så å klappe den igjen og legge den til side til en annen gang. Ikke fordi jeg syntes den var dårlig skrevet, tvert imot. Ikke fordi jeg syntes den var irrelevant, tvert imot. Ikke fordi teksten bød meg imot, igjen tvert imot.

Det er bare at det blir for mye for meg. Det er noe med språket hennes. Det er liksom fylt opp. Jeg må være godt forberedt. Ha ryddet plass inni meg for at det skal bli plass til meg der inne, i språket hennes. Kanskje det har noe å gjøre med ”den særegne klangen av knust språk”, som hun skriver i Alltid skyer over Askøy. Noe med det enorme registeret hun klarer å presse inn i språket; fra det helt gjennomsiktige og skjøre til det rå og ekspressive, i en og samme poetiske munnfull.

Jeg vet ikke om andre har det på samme måten og om det er noe av grunnen til at stykkene hennes er blitt lite spilt. I så fall er det uttrykk for en utilgivelig åndelig latskap. Noe i stil med at man aldri fant plass til Arne Ekelands monumentalmalerier i offentlige bygninger, rett og slett fordi de ble for sterke. Eller er det fordi, som litteraturviteren Wenche Larsen skriver, at ”Norge har kanskje ikke regissører som matcher Løveids skuespill.” På samme måte som at det ikke fantes juryer som matchet Arne Ekelands kunst. Forøvrig synes alle å være enige om at selv om hun skriver om kvinner og de fleste regissører er menn, er dette for banalt som årsak til at stykkene hennes sjelden blir satt opp.

Utdaterte?
Som kjent ble Løveid også utelatt fra Dramatikkens hus' og Morgenbladets dramakanon, dette til tross for at hun, i følge jurymedlem Kai Johnsen, var den eneste på 80-tallet ”som holdt på”. Jurymedlem Tom Remlov begrunnet blant annet utelatelsen med at hun «ikke oppfylte de samlede kriteriene». Men han gikk også langt i retning av å avskrive stykkene hennes som utdaterte.

Denne bakgrunnen er en av årsakene til at jeg gruet meg, mer enn vanlig, til å se Visning på Nationaltheatret. Ikke fordi jeg trodde det skulle framstå som utdatert, men av redsel for at regissøren og ensemblet ikke skulle vise seg modne for oppgaven og lande på et eller annet trygt, gjennomsnitlig og middelmådig konsept. Noe de ikke kunne tas på. En svak firer, liksom.

Men det gjorde de ikke.

Operaen er død, leve Opraen?

 

Narscissus
Av Trond Reinholdtsen
På Den Norske Opra, Oslogate 7

Narscissus: Trond Reinholdtsen, Chairman Mao: Snorre Hvamen, Mephisto: Kai Johnsen, Nemesis: Ragna Solbergnes, Georg Wilhelm Friedrich Hegel: Amund Sjølie Sveen, Julius Caesar: Erik Dæhlin, L'Albatros: Christina Lindgren, Echo: Unknown
Several extras appear as themselves

Hele Opraprosjektet er grundig dokumentert på http://www.thenorwegianopra.no/

Mot slutten av Narscissus, etter at alt hadde rast sammen og de gjennomsvette, utslitte aktørene subbet rundt i en grøt av champagnemarinert høy, jord, popkorn, ølbokser, masker og scenetepper i oppløsning og mye mer kom det, ut av høyttalerne, en dyp røst som erklærte: ”Nå er det bare teorien som kan redde oss”. Hvorpå mengder av krøllete, blanke A4-ark ble blåst utover publikum.

Slik ble de få det var plass til i Trond Reinholdtsens leilighet i Gamlebyen i Oslo vitne til Den Norske Opras (midlertidige?) død.

Rå, poetisk realisme

Fem årstider
Av Maria Tryti Vennerød
Det norske Teatret
I samarbeid med Dramatikkens Hus
I rollene: Jo Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Heidi Gjermundsen Broch
Regissør: Maren E. Bjørseth
Dramaturg: Ola E. Bø
Prosjektleiar frå Dramatikkens hus:
Marit Eggen

”Drivkrafta bak prosjektet er ønsket mitt om å forhalda meg aktivt til samtida”.

En enkel, renskåren begrunnelse som det oser anstendighet av. Men anstendigheten ligger først og fremst i forpliktelsen, i at Maria Tryti Vennerød gjør noe med det. I dette tilfellet gjennom prosjektet Fem årstider; en poetisk/dramatisk blogg som har pågått gjennom hele året, med stuntprega iscenesettelser underveis, på Youngtorget og i Botanisk Hage i Oslo, på Sola flyplass i Stavanger og sist mellom handlevognene på Nordbysentret på Svinesund. En integrert del av prosjektet har også vært illustrerte publiseringer av tekstutdrag i Klassekampen. Og nå har prosjektet fått sin oppsummering på Det Norske Teatret.

Brødkjører
På 70-tallet ble medisinerstudent Mads Gilbert  i Tromsø utkommandert av partiet sitt som brødkjører, i sjølproletariseringens navn. Heldigvis for oss alle tok Gilbert etter hvert til vettet. Maria Tryti Vennerød kunne ha meldt seg for Røde Kors i Syria, jobbet som frivillig på sprøytebussen i Oslo eller tatt i et tak på fattighuset. Og ære være alle som gjør det. Men i stedet utnytter Vennerød aktivt sitt talent til å gjøre noe med det hun kan gjøre noe med, med de midlene hun, og bare hun, rår over.

Fem årstider er leilighetsdiktning, slik leilighetsdikting gjerne skal være: spontan, rå, rett fra kilden. En videreføring av dag-til-dag-prosjektet Ikkje direkte råka, gjennomført under rettssaken mot han som mange av oss fortsatt har problemer med å nevne ved navn.