Hvit mann i Ingenmannsland

Kjetil Skøien/Passage Nord Project

A place for Living with the other

Tor 12. - søn 15. april. Store scene Black Box Teater, Oslo.

Medvirkende: Trine Wiggen, Sifaks Rabhi, Siham Ouazzif, Kjetil Skøien, Snorre Hvamen, Lars Nordby, Marius Børsheim.
Regi, video, installasjon: Kjetil Skøien.
Tekst: William S. Burroughs, Allen Ginsberg, Kjetil Skøien.
Dramaturg: Janus Kramhøft.
Produsent: TrAP og Passage Nord Project.

Kjetil Skøien dukket opp i det postmoderne, svartkledde undergrunnsmiljøet i Oslo på 80-tallet. Men han sveipet liksom bare innom, hilste i øst og vest og forsvant igjen. Dukket så opp på en scene ett eller annet sted i en danseperformancevideoinstallasjonsforestilling el.l.. Og forsvant igjen. Hva han gjorde i mellomtida var det ingen av de tilstedeværende på Café de Stijl eller Renegat eller YumYum klubb som visste noe om, men en ting er sikkert: Han nøyde seg ikke med å ligge på sofaen og stirre i taket.

"Why do you scream if no one hears you?"

Marstrandfestivalen 
Black Box Teater 2011
Med: Ann Liv Young (USA), John Romao (Portugal), Motus (Italia), Matija Ferlin (Kroatia), Heine Avdal og Yukiko Shinozaki (Norge/Japan) og Mette Edvardsen (Norge).

Noen forholder seg til krisa som en mulighet, andre står midt oppi den og kan ikke annet. I noen tiår etter krigen kunne det i Norge se ut som det ikke var noen grunn til bekymring. Treet vokste inn i himmelen. Trengte du jobb, var det bare å ringe den lokale industribedriften.

Nå er den borte. Men det står som kjent ikke så verst til for det. Likevel vil de færreste ta sjansen på at ”det ordner seg”. Ungdomsskoleelevene går rundt og bekymrer seg for hva de skal bli når de blir store. Heltidsstudenten finnes knapt lenger. Og Hellas og Portugal ligger bare en kort flyreise unna. Krisa er altså blitt en del av vår hverdag, i kraft av at den kanskje kommer, en eller annen gang. Og hvem tør satse på et transcendentalt prosjekt som sosialismen i en sånn situasjon?

Desperat uthenging
Men nylig fikk Oslos teaterpublikum av den mer enn gjennomsnittlig interesserte sorten besøk av noen av de som står midt oppi det. Til Dramatikkens Hus sin ”Monsters of Reality”- festival kom noen av deltakerne i Rimini Protokolls ”Promoteus in Athens”, et sterkt og vakkert vitnesbyrd om livet slik det fortoner seg i Hellas nå. Til Black Box’ Marstrand- festival kom portugisiske John Romao med sin desperate uthenging av landet han er født og oppvokst i. Der ”Promoteus in Athens” dokumenterer og bearbeider hverdagen i den kriserammete byen Athen kunstnerisk ved hjelp av et representativt utvalg av befolkningen som står fram som seg selv, verken mer eller mindre, går John Romaos ”Morro como pais/ I die as a country” veien om et ekspressivt scenisk språk for å vise fram hvordan det er å bo i et land uten framtid.

Klangen av galskap

Sonic Hamlet:
Nationaltheatret, Malersalen
Skuespillere: Ole Johan Skjelbred, Eindride Eidsvold Regissør: Morten Cranner
Scenografi: Tine Schwab
Lys: Rune Kjelby
Videodesign: Klaus Kottmann
Dramaturg: Hege Randi Tørressen
Musikalsk konsulent: Åsmund Feidje

Det ligger et musikalsk potensial i alt: En hvilken som helst bordplate eller plastbøtte er som kjent en potensiell tromme. Spiseskjeer brukes hyppig som rytmeinstrument i irsk folkemusikk. Rockbandet Hurra Torpedo uttrykker seg gjennom hvitevarer. En selvlagd analog ”laptop” er det eneste musiker og komponist Tore Honoré Bøe har med seg på turné. I kompaniet Verdensteatrets forestillinger blir skuespillerne omskolert til operatører av de mange audiovisuelle sceneelementene.

Og i Malersalen på Nationaltheatret, i forestillingen ”Sonic Hamlet”, fyker skuespillerne Ole Johan Skjelbred og Eindride Eidsvold omkring og spiller på tørkestativ, papir, saks, europaller, eggedeler, i tillegg til en diger vaier som er strukket langs hele bredden av scenen, en trillebår full av sprukne gamle gitarer og mye mer. Det hele formidlet gjennom små pickup-mikrofoner og bl.a. en bitteliten gitarforsterker som det kommer mye feedback og vreng ut av.

Store følelser! Fantastiske landskap!

Amazonas 

Grusomhetens Teater
Regi/ide: Lars Øyno - Skuespillere: Hanne Dieserud, Camilla Vislie, Jimmie Jonasson, Lars Brunborg Per Bogstad Gulliksen, Odille Anette Heftye Blehr - Scenografi: Tormod Lindgren - Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther - Lysdesign: Jan Skomakerstuen - Regiassistent: Vera Krohn-Svaleng - Scenografi assistent: Jannicke Lie - Kostyme assistent: Trine Torgerstuen -
Produsent: Morten Bruun

En liten gruppe publikummere surrer rundt i høstmørket rundt kulturhuset Hausmania sentralt på Oslos østkant og leter etter inngangen til Grusomhetens Teater. Etter hvert åpnes døra av grunnlegger, daglig leder, dramatiker, regissør og skuespiller Lars Øyno, for anledningen iført dress og slips. Han tar oppstilling i døråpningen hvor han også åpenbarer seg som en habil billettør.

”Alt det kjente, det som man ser og det som er, får oppmerksomhet. Ingenting gis til det som ikke er, til det som er utilgjengelig og dunkelt”, skriver Øyno i programteksten til den aktuelle forestillingen ”Amazonas”. Kanskje det er i det sitatet vi finner forklaringen på hvorfor ikke flere finner veien til Hausmania denne kvelden. I hvert fall sett i forhold til den oppmerksomheten og anerkjennelsen som er blitt Grusomhetens Teater til del de siste åra. Ett forhåndsoppslag, i den avisa som dessverre de færreste teaterinteresserte leser, VG, er mediebeholdningen så langt. Først i dag kom Dagbladets anmeldelse av forestillingen, som hadde norsk premiere 21. oktober. Og vil man ha ordentlig forhåndsinformasjon om oppsetningen er det ikke på teatrets egen svært sparsomme nettside, eller for den sakens skyld på facebook, man skal lete. Så det vi står overfor her kan jo, om det ikke bare er mangel på interesse fra kulturredaksjonene, være en snedig mediestrategi smidd etter loven om at tilbakeholdenhet pirrer nysgjerrigheten. Eventuelt kan de ikke bedre.

Men spennende teater kan de lage! Og når vi som har funnet fram omsider slipper inn er vi topp motiverte.

Jungellyder

En kvinne ikledd frakk og hodeplagg kommer inn på den nakne scenen, setter seg på en stol og tar opp en plastpose som hun møysommelig glatter ut og bretter sammen. Mens hun gjør det stiller resten av ensemblet seg opp i mørket bakenfor og illuderer jungellyder med sine egne stemmer. Det låter så realistisk som det er mulig for en som aldri har vært i det ekte Amazonas. Alle frekvenser er på plass. Og det varer lenge nok til at man rekker å lukke øynene og la seg selv gli inn i dette forførende lydbildet. En åpning som umiddelbart fanger!

”Amazonas” er et kunstnerisk resultat av en stadig voksende polsk-norsk kulturutveksling. I dette tilfellet sentrert rundt festivalen Eurodramafest i Krakow tidligere i høst. Lars Øynos ”Den stygge andungen” ble i den sammenhengen dramatisert og oppført av Theater Karussell fra Lichtenstein under tittelen "Nightmares". ”Amazonas” er basert på en tekst av den polske dramatikeren Michał Walczak og ble urframført i Krakow 15. oktober.

Stykket handler i utgangspunktet om den vestliggjorte kommersialiseringen av det polske kulturlivet og de avtrykkene den setter i mellommenneskelige relasjoner. Amazonas representerer her, som i virkeligheten, det utrydningstruete levende livet. I Øynos versjon er mesteparten av teksten tatt vekk og integrert i skuespillernes kropper.

Fattig teater
”You are someone’s son...”, sitert etter den legendariske polske teatermannen Jerzy Grotowski, danner undertittel til forestillingen. Og det er et ”fattig teater” i Grotowskis ånd vi her er vitne til. Her er ingen videoinstallasjoner, forseggjorte lydloops eller fiks scenografi. Tapemarkørene på scenegulvet er godt synlige for oss som sitter i salen. Vi er overgitt til aktørene, med deres kropper, ansikter, hender og stemmer. Med en voldsom konsentrasjon og intensitet jobber de seg gjennom scenene og tablåene. Vi merker at det er en hensikt bak hver bevegelse og hver lyd som kommer ut av dem.

Grusomhetens Teater har hentet sitt navn og sin kunstneriske inspirasjon først og fremst fra den franske dramatikeren Antonin Artaud (1896 – 1948). Men også fra Jerzy Grotowski (1933 – 99) og hans elev Ingemar Lindh (1945 -97). Denne tradisjonen, som grovt sett kommer til uttrykk gjennom nedtoningen av teksten til fordel for det fysiske, er Grusomhetens Teater etterhvert ganske aleine om å rendyrke i dagens norske teaterlandskap.

Og likevel er det en teksttung scene som er den sentrale i ”Amazonas”, i form av en audition på Nationaltheatret i oktober 2011. En sjenert håpefull kvinne henvender seg til juryen, publikum, og forkynner at hun vil framføre et utdrag av Strindbergs ”Frøken Julie”. Noe hun gjennomfører prikkfritt og påtrengende gripende med hele registeret av voldsom og stille dramatikk. Klisjeen blir tatt helt ut til det punktet hvor man kan mistenke henne for å mene det.

Men så faller kvaliteten dramatisk når kandidaten deretter framfører et utdrag fra ”Cabaret”. Og når hun ender opp med å synge ”Crazy” av Willie Nelson a capella griper resten av ensemblet inn og reetablerer den fysiske spillestilen. Nå får det være nok! Dette er det fristende å lese som en programerklæring for Grusomhetens teater: Det er dette vi står for, i motsetning til de andre.

Grotesk komikk
Grusomhetens Teater er tro mot sitt eget prosjekt og sceniske språk. Det nye er at humoren, selvironien og underholdningselementet nå inntar en mye større plass i teatrets kunstneriske uttrykk. Det er fullt av grotesk komikk. FØL! beordrer en mann med operaaktig fylde. ”Jeg elsker deg”, svarer en kvinne dyptfølt og ”ekte”. Scenen spilles i loop, igjen og igjen, som en parodi på parodien på parodien osv. Slik ødelegges kunsten. Slik blir vi fattigere i ånden og ender opp med å ikke vite hva som er ekte og hva som er etterlikning.

Gjentakelseselementet er gjennomgående i mange av scenene og stort sett klarer de å stoppe i tide, men ikke alltid. Repetisjoner i teatret blir aldri det samme etter Vinge og Müllers 20 timer lange versjon av ”Vildanden”. Enten bør det være litt for lite, slik de stort sett får til i ”Amazonas”, eller alt for mye som i ”Vildanden”. Midt i mellom ender som regel opp i kjedsomhet.

Glasur
Men akilleshælen i denne oppsetningen er, som så ofte ellers i norsk teater, musikken. Som Tore Vagn Lid har påpekt er norsk teater fremdeles sjokkerende lite bevisst i sin bruk av musikk. Den blir ikke tatt på alvor som en integrert del av det hele; men lagt på til slutt som en slags glasur. Og når glasuren i tillegg kommer fra et småsurt og klangløst piano skjærer det seg for meg. Det låter umotivert og uten forbindelse til det som ellers skjer. Det starter med at teatersjefen selv lirer av seg en klassisk snutt før en ung kvinne forsøker seg på en slags improvisasjoner. Heldigvis blir vi etter hvert befridd fra pianoet når hun forlater det og i stedet går inn i rollen som en slags røykende DJ.

Grusomhetens Teater gir i det hele tatt befriende blaffen i den nye ikkerøykende middeldannelsen. Etter den pinlige auditionen tidlig i stykket omringes kandidaten av ensemblet som messer fram ”Du kommer ingen vei om du ikke viser puppene”. Det gjør hun da heller ikke. Til gjengjeld får vi mot slutten se de melkesprutende puppene til Den hellige jomfru Maria som overtar som objekt for massenes begjær etter at ingen av dem lyktes i å få tak i noen sitroner som gikk på omgang mellom aktørene.

Til tross for de par ovennevnte innvendingene nøler jeg ikke med å stemme i, sammen med skriften på en plakat som ble hengt opp et stykke ut i forestillingen:

Store følelser!
Fantastiske landskap!
Ville dyr!
Vakre kvinner!
Amazonas!
Dere må ikke gå glipp av den! 

Scenekunst.no 27.10.11

Gjennom muren

 

Kunsten å bli tam 
Regi: Kari Holtan.
Video/lysdesign: Boya Bøckman.
Dramaturg/Produsent: Anne Holtan.
Produsent: Maya Liu Bøckman.
Scenografi: Carle Lange.
Kostymedesigner: Gjøril Bjercke Sæther.
Lyddesign: Merete Mongstad.
Lyd: Jon Platou Selvig.
Skuespillere: Kari Onstad, Randi Rommetveit, Torbjørn Davidsen og Pelle Ask. Tekst: De Utvalgte, Kari Onstad, Randi Rommetveit.
Støttet av Norsk Kulturråd.
Co-produksjon: Black Box Teater, Comédie de Caen og BIT Teatergarasjen.

De Utvalgte tilhører et eksklusivt men langsomt voksende sjikt av frigrupper hvis produksjoner spilles mer enn fire ganger på Black Box. Verdensteatret og Verk er blant de andre. Felles for disse kompaniene er at de insisterer på et prosjekt som de er tro mot, som man kan kjenne igjen fra gang til gang. Men felles for dem er også ”ekspandér eller dø”- holdningen: Der mange av de etablerte institusjonene gjemmer seg bak resirkulerte klassikere, spillestil og estetikk, er disse gruppene helt avhengige av at de i hver eneste produksjon erobrer nytt terreng.

Et gjennomgående tema i flere av forestillingene til De Utvalgte kan kanskje summeres i - den tidsriktige - lengselen etter det autentiske. Og likevel er det ingenting som tilsier at dette tidsriktige er noe de tilstreber. I forestillinger som ”Jimmy Young”, ”Bang Bang Club” og ”Drømmen” trer de inn i det sårbare feltet der mennesket møter naturen - i vid forstand. Driften, moralen og virkelighetsforståelsen blir satt på prøve, bokstavelig talt og med til dels høy personlig risiko.

Jegerufølsomhet
I ”Kunsten å bli tam” har De Utvalgte latt seg inspirere av veterinæren og miljøforkjemperen Bergljot Børresens begrep ”jegerufølsomheten” fra boka ”Den ensomme apen”. Jegerufølsomheten er den dyden av nødvendighet jegeren ustyrer seg med for å være i stand til å drepe: en mekanisme som skrur av empatien.

I en sykeseng gjennom hele forestillingen ligger en kvinne, kanskje hun representerer selveste Moder Jord? Fra den posisjonen betrakter og kommenterer hun det som skjer rundt henne.

Det åpner med en dystopisk framtidsfantasi messet fram, med en naken yngre kvinne sittende midt i et overdådig vakkert Soria Moria-aktig landskap i 3D! Teater er jo pr definisjon tredimensjonalt, men her er det selve videobildet som utgjør scenografien og som derfor påkaller 3D-briller for nettopp å bli tredimensjonal. Det i seg selv var verdt dagens besøk på Black Box! Vi blir tatt med inn i en rekke ulike landskaper og scenarier i en slags tidløs fantasy-estetikk som i sitt 3D-format kommer oss tett innpå livet.

Døden
Snart får kvinnen i sykesenga besøk av en hettekledd person som vi må anta er døden. Men kvinnen gir ikke helt etter ennå. De ender opp med sammen å lytte til noe som låter som et Sverre M Fjeldstad-program på radio, om fuglelyder. Og så strømmer scenebildene på, det ene mer spektakulært, arketypisk og drømmeaktig enn det andre: En ung kvinne ligger i en eng mens en diger slange snor seg på og rundt henne. En rødkledd kvinne vandrer plystrende i en slottshage mens en jeger med Robin Hood-lue sitter i bakgrunnen med et gevær på fanget. Jegeren entrer den klassiske tømmerhytta, med grove, brede, gulvbord og ild på peisen.

Jegerens ufølsomhet blir smertefullt illustrert i en scene der han kommer hjem til sin blonde eventyrgutt av en sønn som, etter å ha gitt faren sin karakterbok, fortvilt ender opp med å forlate rommet etter på det groveste å ha blitt fordømt av sin far. I en annen scene ligger den samme unggutten i hønsegården og runker. Han ender opp med å kle seg naken og mime til Michael Jacksons ”Bad”, komplett med moonwalk og jokking i løse lufta, alt mens høner og ender flakser omkring. Ubetalelig.

Men så var ikke jegeren så ufølsom likevel? Han drar et av sine ofre inn på scenen og går bokstavelig talt inn det, graver i dets innvoller, og ender opp med selv å utstøte dyrets dødsskrik. Et rituale som det smaker evighet av.

Bro over Helvetesgapet
De Utvalgte bygger på sin egen måte bro over helvetesgapet mellom det klassiske tekstteatret og det postdramatiske teatret, mellom teater og billedkunst, mellom det frie feltet og institusjonene. At de likevel, så vidt jeg vet, ikke blir invitert inn i den institusjonelle varmen, forteller sitt om institusjonenes innebygde treghet. Selv om de riktignok i fjor fikk Torshovteatrets vennepris for ”Drømmen”, en forestilling ”i Torshovteatrets ånd”.

Det er lett å bli revet med av, og inn i, den skjønnheten som hele tida er der, rett foran oss. Tablåene følger hverandre uanstrengt, som perler på en snor. Plutselig er vi i et annet landskap. Plutselig er vi i en skog, slik dataspillogikken tillater oss å hoppe fra en verden til en annen. ”Det er bare en tynn hinne mellom oss og alt det andre”, sier den døende mot slutten. Og slik har vi det også der vi sitter, nesten inni 3D-bildene.

Men det er også lett å miste den underliggende problemstillingen av syne. De Utvalgte vil jo si oss noe. Noe om hva mennesket har mistet på sin vei inn i sivilisasjonen. Men teksten koker liksom litt bort i bildene. Likevel er jeg ikke sikker på om det gjør noe.

Kunstens funksjon
Dersom man skal våge seg på å tillegge kunsten en funksjon måtte det være å bringe det hele opp et hakk. Det fenomenet man i gamle dager kalte virkeligere enn virkeligheten. Hvorvidt gjør den det, denne estetiserende, poetiske meditasjonen over forholdet mellom menneske og natur?

Jeg vet ikke. Først konkluderte jeg for meg selv, litt sånn anmelderkjekt, med at dette var estetikk på en seng av selvfølgeligheter. Men så begynte ett eller annet å jobbe i meg. Også slapp det, irriterende nok, ikke taket. Det er bare å konstatere at igjen har De Utvalgte klart å trenge gjennom Muren. Med ”Kunsten å bli tam” henvender de seg mer enn noensinne til det ubevisste, og det lever som kjent sitt eget liv. Og fortsetter med det etter at denne anmeldelsen er blitt publisert. 

Scenekunst.no 20.10.11

Hvem snakker om revolusjon i dag?

Ikke de fordums revolusjonære, som er blitt parkert på det som er av sidelinjer, søppelfyllinger og gravsteder. Nei. Revolusjonen er flyttet inn på scenen, inn i den svarte firkanten.

”Vår tid domineres av en tilstand av tilbaketrekning.” Dette sa den nå avdøde poeten Eduardo Sanguineti, initiativtaker til partiet Rifondazione Comunistas seminar Kulturen, forandringens hjerte i Roma i 2006, til avisa Liberazione. Rifondazione Comunista, kommunistisk gjenskaping, vokste fram fra ruinene til det tradisjonsrike og mektige italienske kommunistpartiet PCI. Men i Berlusconis Italia er venstresida anonymisert og uten noen ordentlig strategi for å gjenvinne initiativet.

- Ordet revolusjon er sensurert. Ordet ”reform” er rappet av høyresiden, og med dette blir venstresiden stående igjen som konservativ, bakstreversk og nostalgisk, sa Sanguineti som altså likevel hadde en tro på avantgardekunstens potensial for politisk og sosial forandring.

Nødvendighet
Men et sted hvor ordet revolusjon er i ferd med å bli, ikke bare akseptert, men til og med erklært som en dyd av nødvendighet, er på de mindre, alternative scenene, inne i den svarte boksen (også får leserne ha meg unnskyldt at jeg ikke skriver så mye om Egypt eller Libya i denne omgangen).

Black Box Teater sin nylig avsluttete Marstrandfestival ble avholdt i revolusjonens tegn, på Antonin Artauds side, mot surrealist-dogmatikeren André Breton, som ville stille kunsten i revolusjonens tjeneste mens Artaud mente at kunsten i seg selv skulle være revolusjonær. Vi snakker altså om en åndelig revolusjon. ”You ́d better free your mind instead”, som John Lennon sang. Kunst som transcenderer, forandrer noe inni deg. Det er et ambisiøst program, slik alle programmer bør eller må være.

Revolusjonerende
Hvorvidt et scenekunstverk, på de premissene, fungerer revolusjonært eller revolusjonerende er det bortimot umulig å svare på. For hvordan kan vi vite helt sikkert om det fungerer slik. Og ikke minst: Hvordan kan vi vite at det IKKE gjør det?

Revolusjonen er altså ikke bare flyttet vekk fra gata og inn på scenen. Den er også flyttet vekk fra kollektivet og inn i hver enkelt av oss. Og likevel: Det er neppe spesiellt kontroversiellt å hevde at for eksempel Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden var et revolusjonært og revolusjonerende stykke scenekunst. Det har vi mange nok vitnesbyrd om til å kunne fastslå. Men fantes det i årets Marstrandprogram nok sprengstoff til å forsvare den revolusjonære programerklæringen, hvor beskjedent den enn var formulert? ("Bretons lyse dag eller Artauds svarte natt? Vi har valgt det siste. Det er så mye saklighet omkring oss likevel").

Sosiale medier
Den nordamerikanske teaterviteren Andrew Friedman hevdet på et seminar i tilknytning til festivalen at politisk teater nærmest er en umulighet, stilt opp mot de sosiale medienes kraft og effektivitet, jmfr revolusjonen i for eksempel Egypt. Til det er teater altfor langsomt. Den iransk-norske koreografen Hooman Sharifi hevdet på sin side det motsatte, at nettopp langsomheten gir teatret en fordel framfor det flyktige og overflatiske ved de sosiale mediene.

Jeg vil hevde at forestillingene til for eksempel Gisele Vienne, Henriette Pedersen, Andy Smith og Showcase Beat le Mot alle har dette revolusjonære potensialet - i likhet med all annen kunst. Muligheten er jo alltid til stede for at noe flytter seg inni noen der ute. La meg likevel trekke fram ett eksempel på bekostning av de andre mulige eksemplene på denne fantastisk velprogrammerte festivalen: Det kanadiske kompaniet STO Unions forestilling 7 Important Things, en forestilling som visstnok var nedlagt men likevel kom til Norge etter vedvarende masing fra teatersjef Per Ananiassen på Avant Garden i Trondheim.

Frisør
Den forteller historien om den 60 år gamle frisøren George Achesons (spilt av ham selv) livsvandring fra han som seksten år gammel blir kastet ut hjemmefra fordi han ikke ville klippe seg (!) gjennom hans deltakelse i 60-tallets hippiebevegelse, 70-tallets punkbevegelse og inn i 80-tallets kule livstrøtthet. Hele livet har han søkt etter en måte å leve på i et samfunn han ikke føler slektskap til. “Democracy never worked for me, nobody I ever voted for got in”, sier han et sted i løpet av forestillingen. Og nå har han endt opp i et streit liv med en streit jobb. Usynlig, alminnelig, middelaldrende.

Formmessig er dette veldig enkelt og nedstrippet. George blir intervjuet av regissør Nadia Ross. Hun er pågående, vil ha noe ut av ham. Han er lettere brydd. Ser ned, mumler. Innimellom får vi av og til se dokumentariske bilder og filmer og enkelte sceniske opptrinn, som bl.a. en merkelig dans, det George har endt opp med etter de siste 40 årene. Men vi ser ham aldri helt. Han er alltid litt bortvendt, sjenert, utilpass. Helt til siste scenen hvor intervjueren har fått nok og sier: ”OK, George, til slutt: Vis nå publikum det samme som jeg ser”. Hvorpå George ganske enkelt gjør det han ikke har gjort tidligere i forestillingen: Ser på publikum.

Sjokkerende
Denne enkle, lille handlingen var sjokkerende, ikke fordi George var spesiellt pen eller stygg eller interessant, men rett og slett fordi han gjorde det. Fordi han for første gang så oss publikummere inn i øynene.

Hva så vi da? Det må hver enkelt svare for, eller ikke. Det er den slags handlinger som gjør kunst til kunst. Det var en revolusjonær handling som rørte halvparten av publikum til tårer. Resten ventet til de kom hjem. Og noen griner fremdeles, bare de tenker på det.

Felles for alle revolusjonære handlinger er: Mot. At STO Union lot denne frisøren vende seg mot publikum i full tillit til at det fungerer, at det ikke ville framstå som pinlig, eller sentimentalt, er et uttrykk for det motet som er nødvendig for å skape kunst. 

Scenekunst.no 09.03.11

Historien om historien

80 millioner bilder, Norsk kulturhistorisk fotografi 1855-2005, Jonas Ekeberg - Harald Østgaard Lund (red). Forlaget Press

I noen år i min barndom bodde jeg i en liten fransk landsby ved foten av Jurafjellene. Der bodde det ca 500 mennesker, hovedsakelig bønder. Stedet hadde skole, kirke, postkontor, hotell og vindestilleri. Hver søndag spilte landsbyens eldre herrer boules på en liten bane ved torget. Og hver vår ankom en sigøynerkaravane med sine boder, lykkehjul, skytebane og karussel. I noen dager satte de landsbylivet på hodet før de reiste videre. En gang i året var det landsbyfest. Da ble de alpeluekledde veteranene fra kolonikrigen i Algerie hedret med medaljer og Marseillaisen ble høytidelig avsunget til kompet fra et sprukkent hornorkester. 

I et stort gammelt murhus bodde en eldre herre ved navn Temnomeroff. Han var av russisk adelsslekt og hadde rømt Russland under revolusjonen. Veggene i stua var fulle av gamle familiebilder og jakttrofeer. I kjelleren hang det sabler på veggene og det sto rustninger oppstilt i hjørnene. Alt dette virket som fluepapir på landsbyens gutter, og for oss sto døra hans alltid åpen (det viste seg etter hvert at mannen var glad i unge gutter på den litt spesielle måten, men det skjønte vi ikke før seinere og det kan være det samme nå. De spede forsøkene hans førte ikke til noe annet enn at besøkene hos den stakkars mannen tok en brå slutt).

Temnomeroff eide et ukjent antall fotoapparater av den gammeldagse sorten med belg. To av dem har jeg i en kasse på loftet. Han hadde også et mer moderne kamera som han kunne ta lysbilder med. Vi kledde oss ut som pirater og spilte Skatten på sjørøverøya. Monsieur Temnomeroff fotograferte. Deretter spilte vi inn replikkene på en gammel spolebåndopptaker og viste det hele for foreldrene våre i stua til den gamle mannen. I kjelleren hadde han også et ekte mørkerom med rødt lys. Der fikk jeg være med og se hvordan et bilde langsomt åpenbarte seg på det hvite arket. At det skulle være noe guddommelig ved det tenkte jeg ikke over før noen andre gjorde meg oppmerksom på det mange år seinere. Uansett ble jeg frelst av dette første besøket i et mørkerom.

Årene gikk. Vi flyttet hjem til Norge. Etter det oppsamlete resultatet av noen bursdager, juleaftener og sommerjobber ble jeg eier av et Pentax speilreflekskamera og noe enkelt mørkeromsutstyr som jeg monterte i et lite fuktig rom i kjelleren. Når alle andre hadde lagt seg sto jeg opp og listet meg ned i mørkerommet. Der sto jeg, natt etter natt, i det fuktige kjemikaliemørket og mante fram svart og hvitt og alt som lå mellom. Etter hvert antok huden min en blågrønn valør og rundt øynene så jeg ut som en pandabjørn. «Du er en sånn som ser trøtt ut når du er trøtt», sa ei klassevenninne, før hun tok meg i hånda, kledde av meg og la meg i senga. Etter det tok lidenskapen min en annen retning. I dag sitter jeg ved PCen i fullt dagslys og prøver å etterlikne, ved hjelp av Photoshop, de bildene jeg framkalte i et mørkt rom i kjelleren hos en russisk adelsmann i en avsides liten fransk landsby en gang for lenge siden.

Jeg hører med andre ord til de heldige som har opplevd enkelte viktige deler av fotohistorien på kroppen. I lys av det kjennes det absurd at det å knipse 300 bilder og å knipse ett i dag koster det samme. Men sånne følelser tar ikke produktivkreftene hensyn til, og godt er det. Det fins de som hevder at bøkene var bedre den gangen forfatteren ikke kunne flytte rundt på tekst på en skjerm men måtte skrive hele boka en gang til. Og noen hevder bildene var bedre den gangen fotografen bare hadde 1, 12, 24 eller 36 – og ikke 750 – muligheter til å ta det ultimate bildet.

Jeg vet ikke. Men boka «80 millioner bilder» gjør ingenting for å motbevise en sånn påstand.

Fra kunst til dokumentasjon og tilbake igjen
80 millioner er det omtrentlige antallet fotografier som finnes i offentlige og private arkiver og samlinger i Norge. Og alle er dermed potensielt bevaringsverdige. En liten del av dem er nå dokumentert i denne festen av en bok, som samtidig serverer flere nyskrevne, problematiserende tekster rundt bl.a. forholdet mellom fotografiet som kunst og som dokumentasjon og kulturhistorie. Den er satt sammen av Harald Østgaard Lund fra Nasjonalbiblioteket og Jonas Ekeberg fra Preus fotomuseum etter forslag fra arkivarer og samlere over hele Norge. Her fins bl.a.:
-Knivskarpe daguerrotypier av Trondheims bylandskap fra 1854 -Sophus Tromholts sameportretter fra 1883
-Forbryterbilder fra botsfengselet i Kristiania i 1897
-Fridtjof Nansens bilder fra den russiske hungersnøden i 1921 -Bilder av bergenske herrer og damer fra landsutstillingen i 1928 -Identitetskort fra den tyske okkupasjonen i 1942
-Politiets åstedsbilder fra 1948
-Bilder av lobotomering på Gaustad sykehus mellom 1957 og 1966

-Smakfullt lyssatte bilder av teknologiske dingser,
for eksempel et «Samtale-automatapparat» fra Oslo i 1956
-Dans på lokalet i Trøndelag i 1958
-Ahmad Faiz i sin fineste stas på besøk i Botanisk hage i Oslo 1976 -Romantiske bilder av oljeplattformer i solnedgang og høy sjø
-Et Se og Hør-bilde av Carl og Eli Hagen som demonstrerer likestilling i praksis hjemme på kjøkkenet
-Osv. osv.

Utvalget av bilder i dette verket utgjør, sammen med tekstene, et vendepunkt og en radikal utvidelse av tolkningen av den rollen fotografiet har hatt i vår historie. I mange år har vårt blikk på fotografiet vært preget av fotografenes mangeårige kamp for å få anerkjent verkene sine som kunst. Et sentralt premiss i boka er at den ensidige kunstfikseringen ofte fratar det enkelte bildet den sammenhengen det i utgangspunktet har opptrådt i. Øivind Storm Bjerke siterer i sitt essay Roland Barthes som karakteriserer kunstnerisk fotografi som «Et forsøk fra fotografenes side på å komme mellom motivet og fotografiet». Boka er derimot et forsøk på å orientere seg vekk fra det kunstneriske og over mot fotografiet på dets egne premisser, å reetablere fotografienes opprinnelige historie. Det gjøres dels ved å frata bildene sin enkeltstående verkstatus gjennom trofast hele veien å vise dem i serier, dels ved å fortelle historien om hver enkelt serie.

På den måten blir vi tatt med inn i det hemmelige bakrommet, på tidspunktet før fotografen eller redigereren eller fotosjefen tok den endelige beslutningen om hvilke bilder vi ikke fikk se. Og her er vi ved kjernen: De aller fleste fotografier befinner seg i utgangspunktet side ved side med andre fotografier av samme motiv. Hamsun-familien lot seg en gang avbilde i samlet flokk sittende utenfor den aldrende forfatterens bolig. Bildet ble distribuert til offentligheten og skulle antakelig vise en harmonisk familie som holdt sammen i medgang og motgang. Men ettertiden har vist at det finnes andre bilder tatt like før eller etter, under samme sesjon, som forteller en ganske annen historie. Den ungarske Bauhaus-professoren Laszlo Moholy-Nagys utsagn om at serien er «fotografiets logiske kulminasjon», får her sin logiske kulminasjon.

Utvider uttrykket
Men det interessante her er at nettopp gjennom å fjerne seg fra fotografiet som kunst presterer «80 millioner bilder» å utvide bildenes kunstneriske uttrykk. Ekeberg og Lund skriver: «Fotografiet skaper uventede forbindelser mellom det offisielle og det marginale. Og det gir estetiske opplevelser der den opprinnelige hensikten med bildet har vært en helt annen». Med dette grepet går de hele sirkelen rundt, tilbake til utgangspunktet, men på veien fra start til start har de plukket med seg en haug nye elementer som beriker vår oppfatning av bildene. Noe sånt: Først trodde vi det var kunst, så fikk vi vite at det ikke var det, det var tvert imot ren og skjær dokumentasjon som skulle brukes i bestemte – kanskje samfunnsnyttige – sammenhenger. Men til slutt viser det seg at det er kunst likevel, men på en annen måte enn vi trodde! Slik bidrar «80 millioner bilder» til å bygge bro mellom det kunstneriske og det kulturhistoriske.

Et eksempel her kan være Marcus Selmers bunadsbilder fra mellom 1860 og 1870. Hensikten har uten tvil vært å vise for samtiden og ettertiden hvordan norske nasjonaldrakter så ut. Kanskje fotograf Selmers utrettelige reising gjennom ti år med et tungt fotoapparat har vært en bevisst eller ubevisst del av nasjonsbyggingsprosjektet Norge? Dette vet vi ikke. Men når vi ser på bildene nå er det vanskelig å komme utenom modellene som bærer draktene. De ser rett inn i kameraet med gjennomborende blikk og overstråler i mange tilfeller de flotte draktene som de bærer.

Da øyelegen Lyder Borthen rundt 1890 fotograferte leprapasienter i medisinsk øyemed brøt han med tidligere praksis ved å gå veldig tett på motivene. Slik kommer personene bak sykdommen fram. Historikeren Sigurd Sandmo mener at Borthen kan ha hatt en skjult sosialpolitisk agenda da han gjorde det og gjennom det ha bidratt til at Stortinget i 1897 vedtok en en spesiell bevilgning til leprapasienter med øyekomplikasjoner.

En stor demonstrasjon på Youngstorget i Kristiania under jernbanestreiken i 1920 er, i likhet med flere andre demonstrasjoner i årene rundt den russiske revolusjonen, foreviget av Conrad M. Bringe. Lund og Ekeberg skriver: «Fotografiene viser en unison masse av mennesker som går inn for en felles sak. Her er ingen enkeltperson fremhevet som særlig betydningsfull (.....) Bilderetorikken og komposisjonen kretser i stedet rundt helheten, menneskemassen, som blir fremstilt som en organisk enhet som fyller gatene – og billedrammen.» Dette er selvfølgelig riktig observert. Likevel er det én person som tiltrekker seg oppmerksomhet på dette spesielle bildet. Han står midt i den enorme hattekledde folkemengden, som den eneste som snur seg i det øyeblikket bildet blir tatt. Hvem var han?

Et siste eksempel: Boka presenterer en rekke fascinerende fotografier som ble reddet ut av en container da Elektrisk Bureau avviklet driften mot slutten av 1980-tallet. Bildene framstiller bedriftens salgsobjekter på 30- og 50-tallet; en høyspenningssikring, et «samtale- automatapparat», telefonrørdeler og ikke minst: En «hornhøyttaler for bruk utendørs». Det er usedvanlig vakkert gjort av denne ukjente fotografen.

«Kunstfaglige vurderinger» = Gjerrighet
Øivind Storm Bjerke mener det er bekymringsverdig at de kulturhistoriske arkivene, bibliotekene og museene er de som tar vare på denne arven mens kunstinstitusjonene står på sidelinja. Her sveiper vi kanskje innom et av den mye omtalte Frp-kodens kjernepunkter. Noen vil sikkert kalle kunstinstitusjonenes mangel på interesse for «kunstfaglige vurderinger», men egentlig handler det vel bare om en slags gjerrighet. Snobbene har gått seg fast i sin «verkorientering» og står igjen i veikanten iført lånte fjær mens de later som om det er hos dem det foregår. (Samtidig må jeg innrømme at det kjennes deilig med alt vi andre får ha i fred. Det er jo snart ingenting igjen. Vi som i den første ungdommen slukte Morgan Kane-bøker og gikk på B-filmkinoer fikk til vår store overraskelse vite en eller annen gang seint på 70-tallet at det var kunst. Og nå holder Ole Ivars, som det naturligste av verden, åpningskonsert på den nye Operaen.)

Så hva er det vi da står overfor? En oppløsning av kunstbegrepet? I tråd med fjernkontrollens snart uendelige muligheter til å styre kveldens tv-program, kan vi nå selv velge: Gå inn i museet, still deg foran et av politiets åstedsbilder som viser et kulehull i et vindu. Se det som en interessant dokumentasjon i svarthvitt. Ta et lite skritt til venstre, skakk litt på hodet og vips er det blitt kunst? Eller ikke. Eller noe annet. Eller alt på en gang.

Den avdøde forfatteren Georg Johannesen definerte vitenskap som å «benekte direkte sanseinntrykk». Dette eksemplifiserte han med Vettakollen vest i Oslo. Når vi ser på den ser vi ganske riktig en koll, altså en stor haug eller en bergtopp. Men geologene kan fortelle at denne kollen er hul. Med andre ord: Når vi går på Vettakollen går vi bokstavelig talt på et skall over et stort tomrom. Vitenskapelig sett er altså Vettakollen en dal!

«”80 millioner bilder” er med andre ord en kritisk fremstilling av et medium som ofte presenteres ukritisk; som en direkte kilde til kunnskap om fortiden,» skriver Lund og Ekeberg og fortsetter: «Vi vil vise at det ikke finnes en slik direkte sammenheng mellom det vi ser og det vi vet.»

Hva betyr det? Er det bare en annen måte å gjenta den gamle innsikten om at bilder ljuger? Nei. Og det er det som er denne bokas store styrke: Den viser at det finnes ingen slike enkle svar. Med ett slag åpner den fotohistorien på nytt. Alle bilder ljuger. Og ingen. Igjen blir jeg tvunget til å nullstille meg.

«80 millioner bilder» er et pionerarbeid som kommer til å trone som selve referanseverket for norsk fotohistorie i mange år framover. 

Kunstkritikk.no 31.10.08