Politisk - med god grunn

Göteborgs stadsteater
Teater Smuts startar punkband
Gästspel 3 - 4 mars, Nya Studion

For noen uker siden skrev redaktør Hild Borchgrevink om kjedsomheten ved baklengs venting. Om hvordan tekstteater kan kjennes som om ”det roper ting til deg med utestemme lenge etter at du har forutsett hva som vil bli ropt”. Hun hadde ved en tilfeldighet sett forestillingen Sufflören på Dramaten i Stockholm og konstatert at den gledelig nok ikke gikk i den fella. Dette hadde selvfølgelig med skuespilleren Andreas Olssons egenproduserte tekst å gjøre, men også med hans virtuositet.

Ja, virtuositet. Men i denne sammenhengen forstått som det motsatte av det Verk produksjoners Fredrik Hannestad her på scenekunst kritiserte regjeringens nye kunstpolitiske satsing, Talent Norge, for å bygge opp under: En hensiktløs virtuositet som utøveren skjuler seg bak. En virtuositet for virtuositetens egen skyld.

Poenget er at ekte virtuositet er der av en grunn. Sånn sett er virtuositetens fremste oppgave å oppheve seg selv.

Politisk teater
Nylig opplevde jeg noe liknende. Noen tok meg med til Göteborg for å se et kompani jeg aldri hadde hørt om framføre en forestilling jeg, utfra omtalen og mine egne forutsetninger, neppe ville gått og sett.

Overraskende?

Gardar Eide Einarssons utsmykning av taket på Kunsthøgskolen i Oslo.

- Det er ikke annet å si om det enn at det er overraskende, sa kulturkommentator Agnes Moxnes til dagens hovedsak i Kulturnytt på NRK P2, om at studenttallet innen kunstfag har økt med ti prosent de siste fire åra. Overraskende?

Grunnen til at kommentatoren synes det er overraskende er at studentene med åpne øyne utdanner seg til et lavtlønnsyrke, ”hvis de i det hele tatt får jobb.”

Det skal bemerkes at Kulturnytt har brukt en solid og respektert institusjon som grunnlag for sin nyhet: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, en usvikelig leverandør av data til forskningsmiljøene.

Likevel: Det mest overraskende her må for det første være at dette blir slått opp som hovedsak i statskanalen en mandag i mars 2015, for det andre at noen kan bli overrasket over en nyhet som har vært mer eller mindre permanent tilstede i mediene i en årrekke, ikke minst innen scenekunstfeltet.
I 2011 kunne for eksempel Telemarksforskning konstatere at det til sammen kommer mellom 80 og 100 ferdigutdannete skuespillere ut på jobbmarkedet hvert år, mens bransjen mener at behovet ligger på rundt 25 skuespillere årlig. - Utredningen vår viser at det er bred enighet om at det er et øvre tak på hvor mange norske skuespillere som trengs utdannet årlig, og at vi er i nærheten av det taket, sa forsker Ole Marius Hylland til scenekunst den gangen.

Hyllest til homopionerene

Foto: Dag Jenssen

Det Norske Teatret, Scene 3
Vi som føler annleis
av Carl Johan Carlson, basert på boka Vi som føler annerledes av Finn Grodal

 

”Noe av det mest meningsløse og tragiske en kan møte som lege, er de mange homoseksuelle som møter opp med sin fortvilelse, sin skyldfølelse og sin hevnfølelse overfor det samfunn som ikke vil akseptere dem.”

Uttalelsen, fra et foredrag av den danske legen Jarl Wagner Smitt, innleder forfatteren Finn Grodals forord i boka Vi som føler annerledes fra 1957. Finn Grodal var et pseudonym for Øyvind Eckhoff, hvis navn står spikret i min hukommelse av en helt annen grunn enn temaet homofili: Han var en sentral person innen norsk musikkvitenskap og forfatter bak en lærebok om hørelære som ble brukt i undervisningen på musikklinja da jeg gikk på gymnaset. Gehøret har jeg aldri hatt problemer med, men det stoppet opp da jeg skulle relatere det til noter på et papir. Noe som også forklarer hvorfor jeg heller aldri skjønte noe særlig av matematikken. Heldigvis gikk jeg på musikklinja og sto til eksamen med den laveste karakteren det var mulig å få, nest etter null.

Seinere hørte jeg ham holde et foredrag som jeg ikke husker noe av. Men jeg husker ham; en mild, engasjert, entusiastisk fyr. Det gjorde inntrykk, fordi jeg ikke klarte å kople personen foran meg med den tørre boka med alle oppgavene i tonetreff.

Homopioner
At Eckhoff var en av pionerene i den norske homokampen, visste jeg ingenting om, før nå. Denne mannen, som virket som han knapt hadde hatt en bekymring i livet sitt, som så ut som en helt vanlig mann med tynt tilbakestrøket hår som menn i hans alder pleide å ha, var altså en av dem.

Nå har den unge, nyutdanna svenske teaterregissøren og homoaktivisten Carl Johan Carlson snekret sammen en hyllest til pioneren Eckhoff og hans samtidige. Premieren på Det Norske Teatrets Scene 3, foran en sal full av glade homser, begynte på slaget samtidig som en gjeng muslimske ungdommer tok hverandre i hendene og dannet ring rundt den jødiske synagogen i Oslo. Dette tenkte jeg på fordi jeg måtte velge teatret foran denne vakre, teatrale symbolhandlingen.

Uforløst begjær

Foto: Dag Jenssen

Det Norske Teatret, Scene 2
I  einsemda på bomullsmarkene



To menn møtes på et øde sted, den ene for å selge noe, den andre for å kjøpe.

Dette er den enkle rammen rundt stykket I einsemda på bomullsmarkene av den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès.
Men der den handlingsmessige rammen er enkel, er teksten snirklete og kompleks: En intens seriemonolog, litterær og filosofisk i formen og latinsk i temperamentet. Hva som skal selges og kjøpes omtales aldri. ”Seljar” (Lasse Kolsrud) og ”kjøpar” (Hallvard Holmen) kretser rundt hverandre som katt og hund. De sender ut det ene verbale utspillet etter det andre, i selvforsvar og i forsøk på å forstå og nærme seg hverandre. Det vrimler av tvetydigheter, av vekselvis abstrakte og konkrete meldinger, av situasjonsanalyser, symbolske avledninger og direkte henvendelser. Det er en stilisert, klassisk, nesten shakespearesk ånd over replikkene. Og teksten er i sin essens dønn åpen, i den forstand at den ene setningen kan være like bærende som den andre.

I ly av mørket
Likevel skal det ikke mye fantasi til å spore settingen tilbake til de forhandlingene som den homofile Koltès sikkert selv gikk inn i mange ganger, i parker, i ly av mørket. Han var en av de mange på 80-tallet som bukket under for AIDS-epidemien, bare 41 år gammel. Han har fått en mytisk status og er blitt kalt ”teatrets Jim Morrison”, beslektet med andre europeiske, samtidige kunstnere som landsmannen Jean Genet, den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder og italienske Pier Paolo Pasolini. Som barn i en strengt katolsk, militær familie vokste han opp på tampen av Frankrikes kolonialistiske æra. En oppvekst infisert av skam og fortielse, som i sin tur infiserer forfatterskapet hans.

Hvis man lytter, kan man høre hvordan åpenheten i teksten skjuler sin egen motsetning; en uuttalt, underliggende enighet om hva det egentlig dreier seg om og en kontinuerlig kamp om makten i en relasjon som ennå ikke har begynt.

Lang idé, kort forestilling

Foto: Dag Jenssen

Brageteatret
HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv

”For en Yankee er Amerika Verden. Han erkender absolut ingen Overlegenhed hos et fremmed Folk”. Dette skrev Knut Hamsun i essaysamlingen Fra det moderne Amerikas åndsliv fra 1889.

I boka, som er basert på Hamsuns to opphold i USA mellom 1882 og 1888, hudfletter han nordamerikansk kultur, lynne og politikk, noe som gikk helt på tvers av det gjengse synet på Amerika som et slags paradis på jord. Men da Gyldendal ville hedre ham i anledning 50års-jubileet i 1939 ved å innlemme dette skriftet i en nyutgivelse av hans samlete verker, satte den 80 år gamle forfatteren foten ned. ”Forfærdende dårlig og barnaktig skrevet”, mente han. ”Skulde du nogen sinde faa fat paa et Eksemplar av denne Bok, saa læg den stille ned i den store Bunke av mine andre Synder”, skrev han til sin forlegger Harald Grieg.

Antiamerikanisme
Men den gamle Hamsun var et helt annet sted ved innledningen til annen verdenskrig enn han var 50 år tidligere. Og boka ble da også utgitt posthumt i 1962, med forord av sønnen hans, Tore. Da hadde USA stått bak en invasjon på Cuba og gått inn i Vietnam. En gryende antiamerikanisme var på gang. Hamsuns kritikk likner påfallende på den kritikken som ble, og blir, rettet mot USA da og nå.
Hva om Knut Hamsun kom tilbake til USA i dag, ville han gitt den samme analysen? Spørsmålet var utgangspunktet for den ekspedisjonen som har endt opp i den aktuelle forestillingen på Brageteatret: HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv.

Større enn seg selv

Foto: Sabina Jacobsson

Black Box Teater

Ses i min nästa pjäs

av Pia Maria Roll

- Det lages fantastisk mye bra kultur - som sees av altfor få!

Dette var Anikken Huitfeldts credo da hun var kulturminister. Og for å få gjort noe med dette tok hun i 2010 Norsk Kulturråd og Aftenposten med til London hvor man etter sigende hadde kommet mye lengre med det som ble kalt publikumsutvikling. Hun lot seg bl.a. imponere over at National Theatre den gangen hadde hele 6000 venner på facebook. Dessverre hadde hun glemt å sjekke tilsvarende tall i Oslo, som kunne vise at Det Norske Teatret hadde omtrent like mange – i en by som har under en tidel av Londons innbyggertall.

Men hun fortsatte sin misjonsferd på de kulturpolitiske marker. På Norsk Teater-og Orkesterforenings årsmøte i juni samme år varslet hun ytterligere tiltak. En departemental ”ressursgruppe” skulle sendes ut til institusjonene for å ”gjøre mottakere av statlig kulturstøtte mer bevisst på sine egne strategier i dette arbeidet”. Hun klarte ikke å skjule sin forakt for den typen teater som hun med en sekkebetegnelse kalte ”de to forestillingene på Black Box”.

Sosialdemokratisk forkledning
Så da Pia Maria Roll dukket opp i en stappfull foajé på Black Box Teater i Oslo sist fredag for å introdusere sin og Impure Companys nye forestilling Ses i min nästa pjäs, var nettopp Anikken Huitfeldts besøk i London ett av omdreiningspunktene. I Rolls øyne er Huitfeldts bidrag til norsk kulturpolitikk i samme kategori som bølgen av New Public Managment – og andre uttrykk for markedsliberalisme i sosialdemokratisk forkledning, deriblant det bergensbaserte, statsstøttete byrået Norsk Publikumsutvikling (NPU).

Alt og ingenting - og terrorisme

Nationaltheatret
Amfiscenen
Vi tygger på tidens knokler
Av Jonas Corell Petersen og ensemblet

Med demonstrasjonen mot Nationaltheatrets samarbeid med bl.a. det israelske nasjonalteatret Habima og et skarpt tilsvar fra teatersjef Hanne Tømta, var temperaturen foran premieren på Vi tygger på tidens knokler usedvanlig høy til en teaterforestilling å være. De kortklipte mennene med propper i ørene som sto i oppgangen til Amfiscenen bidro heller ikke til å dempe spenningen. Her skal legges til at det hele foregår i den urolige etterdønningen, med alt det innebærer, av massakren på medarbeiderne i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Ikke bare er Vi tygger.. i seg selv en smått surrealistisk forestilling. Surrealismen ble her så å si realisme, på bakgrunn av ovennevnte sceneri.

Alt og ingenting
Forestillingen er altså Nationaltheatrets bidrag til det internasjonale samarbeidsprosjektet Terrorisms, som skal ”belyse temaet terrorisme med kunstneriske virkemidler og skape dialog på tvers av landegrensene”.

Men: Vi tygger... handler om alt annet enn terrorisme! Eller rettere sagt handler det om alt – og ingenting.

Det er et helvete, alle vet det...

Foto: Dag Jenssen

Nationaltheatret
Hovedscenen
Natten er dagens mor
av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre

Det tradisjonelle bildet av den moderne familien som den institusjonaliserte, funksjonelle lykke er det vel knapt noen som tror på lenger. Likevel: Folk gifter seg, får barn, kjøper bolig, pusser opp, kjøper dobbeltseng, kjøleskap, bil og flatskjerm – visstnok som aldri før. Dette til tross for, eller på grunn av, alle advarslene fra (blant mange andre) Henrik Ibsen, Tennessee Williams, Edward Albee, Eugene O'Neill, Ingmar Bergman – og Lars Norén.

Noréns gjenombruddsstykke Natten er dagens mor fra 1982 går, slik jeg ser det, inn i dette paradokset: Det er et helvete, alle vet det, men vi holder ut og vi prøver igjen.

”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Fra antologien Scenekunsten og de unge, utgitt til Scenekunstbrukets 20 års-jubileum desember 2014

Høsten 2009 var jeg, i egenskap av nyansatt midlertidig redaktør for scenekunst.no, tilstede på Norsk Teaterlederforums årsmøte i Mo i Rana. Min oppgave var, på vegne av de som hadde ansatt meg, å overbevise de tilstedeværende teaterledere om at jeg var rett mann på rett plass. Nettstedet levde farlig og man visste ikke helt hva man skulle med det. Den mektigste av dem alle sammen, som heldigvis ikke kunne være tilstede i Mo i Rana, raslet med et forslag om å gjøre scenekunst.no om til et landsomfattende nettbasert billettutsalg.

Jeg gjorde hva jeg kunne, prøvde å få det til å se ut som om jeg hadde vært på vei mot akkurat denne jobben hele livet, påpekte nødvendigheten av at det fantes et redaksjonelt uavhengig, levende nettsted for norsk scenekunst og ikke minst fortalte jeg at en viktig ambisjon var å bidra til en revitalisering av anmelderiet. At teaterkritikken i det store og hele var i fullt forfall tror jeg det var generell enighet om, derfor regnet jeg med at budskapet ville gå hjem.

Hvorvidt det gjorde det er jeg fortsatt usikker på. I diskusjonen etterpå tok noen til orde for å gi blaffen i hele teaterkritikken, vi trenger den ikke uansett, mente han. Andre appellerte til kreativiteten og fantasien; disse teaterviterne er det ingen som skjønner noe av likevel og Shakespearetidsskriftet er det ingen som leser. Bedre da å gi ordet til noen ekte teaterelskere, som for eksempel Tor Erling Staff, mente de.

I baren før middagen var det mingling og aperitiff. En eldre regissør og avtroppende teatersjef, forsamlingens muntrasjonsråd og faste festtaler, slang da følgende salve i min retning: ”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Møter med Odin Teatret

Roberta Carreri på minnebenken over sin avdøde mann, Torgeir Vethal. Foto: Chris Erichsen

Da det ble klart at Odin Teatret ikke hadde noen framtid i Oslo, byen hvor gruppa ble stiftet i 1964, vokste det lynraskt fram et nettverk i Danmark som sto klart til å ta dem imot. Det er slikt stoff mirakler er laget av.

En mer materialistisk forklaring kan være at det i Danmark, i motsetning til i Norge, fantes en grobunn for kulturpolitikk. Det gjorde at folk dukket opp når det var bruk for dem: Sykepleiersken Inger Landsted, som hadde sett Odin Teatrets første forestilling Ornitofilene, tipset postmann og ordfører i Holstebro, Kaj K. Nielsen, som var ute etter å gi Holstebro en kulturprofil. Dramaturgilektoren Chr. Ludvigsen sørget for kanaler inn i både fagmiljøet og kulturdepartementet. Og da det begynte å brenne under beina på teatret i 1969 etter at Nordisk Kulturfond truet med å kutte støtten, stilte hele teateretablissementet opp til støttearrangement på Falkoner Centret i København. Resultatet ble en ny, kortfattet, nesten anonym tilføyelse i den danske teaterloven, som gikk igjennom uten debatt, kanskje fordi ingen helt forsto rekkevidden av den. Paragrafen var spesialtilpasset Odin Teatret og dreide seg om støtte til «eksperimenterende virksomhed inden for teateruddannelse og forskning».

Siden ble paragrafen moderert og etter hvert fjernet og tatt opp i andre paragrafer. Men teatret levde videre på det som syntes som en forståelse for det særegne prosjektet Odin Teatret; et internasjonalt laboratorium for scenekunst.