Tingleteren

Katalogtekst, Inghild Karlsen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Nullte etasje: Stein
Lillevolden

langflat på

fortauet, med et svartkledd
kne

i

ene øret

og asfalten

mot det andre - han lytter

Av og til ser Inghild Karlsen seg omkring hjemme, konstaterer at ingenting har skjedd på en stund og går ut for å se om det står bedre til andre steder.

Hun sjekker at hun har med seg det hun trenger, går ned trappene og ut i nullte etasje. Først det ene beinet. Så det andre. Hun skanner gatebildet. Beveger seg i det som ser ut som et mellomrom, et spenningsfelt mellom det nølende og det bestemte. Mellom stillstand og bevegelse. Mellom asfalten og et svartkledd kne. Hun lytter.

Hva lytter hun etter? Hva hører hun?

Skjønnheten og uskylden

Katalogtekst, Martin Skauen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Det er en utbredt øvelse å be etablerte forfattere, musikere eller billedkunstnere velge seg ut en ung fremadstormende i samme bransje. Det gir seniorene en god anledning til å vise all verden at det gror i deres fotspor.

Men det kan ikke være det kunstneriske slektskapet som gjør at Inghild Karlsen har valgt seg Martin Skauen. Ulikheten dem imellom er påfallende. Noe som taler til begges fordel.

Hva er det Kristin von Hirsch vet?

 
Tale til Kristin von Hirsch sin utstilling "Det jeg vet"
Galleri Storck, Oslo mars 2014

Vi som holder på med å skrive, lage bilder og filmer og sånn vet hva som venter oss dersom tittelen ikke på ett eller annet tidspunkt har poppet opp av seg selv. Litt sånn, hva skal barnet hete? Det kan være et helvete. Men det kan også minne om barneleken i sandkassa: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye ble det igjen.

La oss si det sånn at Kristin von Hirsch holdt på til hun satt igjen med ett eneste sandkorn. Som vi vet er det mye som kan rommes i et sånt. Hos Kristin, intet mindre enn ”Det jeg vet”.

Så hva er det Kristin von Hirsch vet?

Ja, det er vel det vi er her for å finne ut av…. For meg, i denne sammenhengen, var tittelen det enkleste. Den kom først, i samme øyeblikket som Kristin sa: Jeg tror jeg har funnet tittelen: ”Det jeg vet”. Og da sa jeg: Fint, da skriver jeg en tekst med tittelen: ”Hva er det Kristin von Hirsch vet?”

Det låt bra der og da. Men jeg angrer litt på at jeg helt frivillig tilbød meg å skrive en tekst med den tittelen. For svaret ligger jo i bildene, som henger her rundt oss. Og mer er det egentlig ikke å tilføye…….

Sanger fra bak fasaden

Foto: Vibeke Lie

Høsten 2015 begynte Anette Röde Hagnell og Chris Erichsen å samarbeide om en splitter ny musikalsk konstellasjon. Vi bygget raskt opp et repertoar basert på egne komposisjoner og egne og andres tekster og hadde vår første konsert på Pohlmanns matbar i Porsgrunn i november samme år, under overskriften:

Foto: Lars Løberg

Sangene fra bak fasaden og de indre rommene 
Sprukne toner fra et galopperende hjerte 

Ordene vi sier når ingen lytter 

Dette er et kunstnerisk møte mellom to verdener: Hagnell er teatermusiker, komponist og skuespiller, utdannet klassisk pianist. Erichsen er rockmusiker og filmskaper, med bakgrunn fra bl.a. The Aller Værste! og Ratataboo. Med utgangspunkt i dette har de innledet et musikalsk og scenisk samarbeid som det slår gnister av. Det er poetisk og rått, minimalistisk og ekspressivt på en og samme tid.

Det er en overskridelse av den litt tvangsmesige bass/trommer/gitar-formelen innen bandverdenen, og likevel låter det på sitt mektigste som et helt band. Begrensningene innen duoformatet tillater oss å destillere arrangementene ned til det absolutt minimale samtidig som vi beholder intensiteten i samspillet. Dette kommer bl.a. til syne i kombinasjonen av silkemykt, glassklart piano og rå fuzzgitar. I tillegg trakterer vi instrumenter som klokkespill, melodica, trekkspill, stortromme og annen perkusjon.

I tekstene, skrevet av Chris Erichsen, Anette Röde Hagnell, Kristina Lugn, Kjartan Fløgstad, Bertolt Brecht m.fl., går vi inn i de indre rommene og ser på livet slik det utspiller seg der, og hvordan det store livet avspeiler seg i det lille livet. Dette formidles med intensitet og tilstedeværelse i et scenerom med rekvisitter og en lyssetting som er en del av denne fortellingen.

Foto: Lars Løberg

Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring

 

Tidenes beste Georg Johannesen-seminar er over, og med det trekker jeg meg gradvis ut av arrangementskomiteen, som jeg har vært medlem av i fem år. I den anledning har jeg funnet fram en nekrolog over Georg Johannesen (22. februar 1931 - 24. desember 2005) jeg skrev i januar 2006 i Bok og bibliotek da jeg var redaktør der:

Det er ikke i Bok og biblioteks ånd å trykke nekrologer. Spør ikke hvorfor. Det bare er sånn. Denne teksten må derfor betraktes som unntaket som bekrefter regelen. 
 
Georg Johannesen er død. Det er dumt at noen som har mer å by på dør. Tomheten og stillheten etterpå blir enda mer tom og stille. Det er lettere å gråte ut sin sorg for eksempel når noen endelig får fred etter et langt og smertefullt sykeleie. Likevel hadde det vært enda dummere om han hadde dødd etter lengre tids tiltakende taushet og glemsel. Nå sjokkerte han oss igjen og det kommer vi til å huske ham for.

Han er blitt minnet vidt og bredt, i flere omganger, i mange forskjellige massemedier. To aviser som han pr. tradisjon hadde et i det minste anstrengt forhold til, Klassekampen og Dagbladet, har hedret ham gjentatte ganger. Regjeringen sendte selveste Øystein Djupedal til bisettelsen. 

Politisk - med god grunn

Göteborgs stadsteater
Teater Smuts startar punkband
Gästspel 3 - 4 mars, Nya Studion

For noen uker siden skrev redaktør Hild Borchgrevink om kjedsomheten ved baklengs venting. Om hvordan tekstteater kan kjennes som om ”det roper ting til deg med utestemme lenge etter at du har forutsett hva som vil bli ropt”. Hun hadde ved en tilfeldighet sett forestillingen Sufflören på Dramaten i Stockholm og konstatert at den gledelig nok ikke gikk i den fella. Dette hadde selvfølgelig med skuespilleren Andreas Olssons egenproduserte tekst å gjøre, men også med hans virtuositet.

Ja, virtuositet. Men i denne sammenhengen forstått som det motsatte av det Verk produksjoners Fredrik Hannestad her på scenekunst kritiserte regjeringens nye kunstpolitiske satsing, Talent Norge, for å bygge opp under: En hensiktløs virtuositet som utøveren skjuler seg bak. En virtuositet for virtuositetens egen skyld.

Poenget er at ekte virtuositet er der av en grunn. Sånn sett er virtuositetens fremste oppgave å oppheve seg selv.

Politisk teater
Nylig opplevde jeg noe liknende. Noen tok meg med til Göteborg for å se et kompani jeg aldri hadde hørt om framføre en forestilling jeg, utfra omtalen og mine egne forutsetninger, neppe ville gått og sett.

Overraskende?

Gardar Eide Einarssons utsmykning av taket på Kunsthøgskolen i Oslo.

- Det er ikke annet å si om det enn at det er overraskende, sa kulturkommentator Agnes Moxnes til dagens hovedsak i Kulturnytt på NRK P2, om at studenttallet innen kunstfag har økt med ti prosent de siste fire åra. Overraskende?

Grunnen til at kommentatoren synes det er overraskende er at studentene med åpne øyne utdanner seg til et lavtlønnsyrke, ”hvis de i det hele tatt får jobb.”

Det skal bemerkes at Kulturnytt har brukt en solid og respektert institusjon som grunnlag for sin nyhet: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, en usvikelig leverandør av data til forskningsmiljøene.

Likevel: Det mest overraskende her må for det første være at dette blir slått opp som hovedsak i statskanalen en mandag i mars 2015, for det andre at noen kan bli overrasket over en nyhet som har vært mer eller mindre permanent tilstede i mediene i en årrekke, ikke minst innen scenekunstfeltet.
I 2011 kunne for eksempel Telemarksforskning konstatere at det til sammen kommer mellom 80 og 100 ferdigutdannete skuespillere ut på jobbmarkedet hvert år, mens bransjen mener at behovet ligger på rundt 25 skuespillere årlig. - Utredningen vår viser at det er bred enighet om at det er et øvre tak på hvor mange norske skuespillere som trengs utdannet årlig, og at vi er i nærheten av det taket, sa forsker Ole Marius Hylland til scenekunst den gangen.

Hyllest til homopionerene

Foto: Dag Jenssen

Det Norske Teatret, Scene 3
Vi som føler annleis
av Carl Johan Carlson, basert på boka Vi som føler annerledes av Finn Grodal

 

”Noe av det mest meningsløse og tragiske en kan møte som lege, er de mange homoseksuelle som møter opp med sin fortvilelse, sin skyldfølelse og sin hevnfølelse overfor det samfunn som ikke vil akseptere dem.”

Uttalelsen, fra et foredrag av den danske legen Jarl Wagner Smitt, innleder forfatteren Finn Grodals forord i boka Vi som føler annerledes fra 1957. Finn Grodal var et pseudonym for Øyvind Eckhoff, hvis navn står spikret i min hukommelse av en helt annen grunn enn temaet homofili: Han var en sentral person innen norsk musikkvitenskap og forfatter bak en lærebok om hørelære som ble brukt i undervisningen på musikklinja da jeg gikk på gymnaset. Gehøret har jeg aldri hatt problemer med, men det stoppet opp da jeg skulle relatere det til noter på et papir. Noe som også forklarer hvorfor jeg heller aldri skjønte noe særlig av matematikken. Heldigvis gikk jeg på musikklinja og sto til eksamen med den laveste karakteren det var mulig å få, nest etter null.

Seinere hørte jeg ham holde et foredrag som jeg ikke husker noe av. Men jeg husker ham; en mild, engasjert, entusiastisk fyr. Det gjorde inntrykk, fordi jeg ikke klarte å kople personen foran meg med den tørre boka med alle oppgavene i tonetreff.

Homopioner
At Eckhoff var en av pionerene i den norske homokampen, visste jeg ingenting om, før nå. Denne mannen, som virket som han knapt hadde hatt en bekymring i livet sitt, som så ut som en helt vanlig mann med tynt tilbakestrøket hår som menn i hans alder pleide å ha, var altså en av dem.

Nå har den unge, nyutdanna svenske teaterregissøren og homoaktivisten Carl Johan Carlson snekret sammen en hyllest til pioneren Eckhoff og hans samtidige. Premieren på Det Norske Teatrets Scene 3, foran en sal full av glade homser, begynte på slaget samtidig som en gjeng muslimske ungdommer tok hverandre i hendene og dannet ring rundt den jødiske synagogen i Oslo. Dette tenkte jeg på fordi jeg måtte velge teatret foran denne vakre, teatrale symbolhandlingen.

Uforløst begjær

Foto: Dag Jenssen

Det Norske Teatret, Scene 2
I  einsemda på bomullsmarkene



To menn møtes på et øde sted, den ene for å selge noe, den andre for å kjøpe.

Dette er den enkle rammen rundt stykket I einsemda på bomullsmarkene av den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès.
Men der den handlingsmessige rammen er enkel, er teksten snirklete og kompleks: En intens seriemonolog, litterær og filosofisk i formen og latinsk i temperamentet. Hva som skal selges og kjøpes omtales aldri. ”Seljar” (Lasse Kolsrud) og ”kjøpar” (Hallvard Holmen) kretser rundt hverandre som katt og hund. De sender ut det ene verbale utspillet etter det andre, i selvforsvar og i forsøk på å forstå og nærme seg hverandre. Det vrimler av tvetydigheter, av vekselvis abstrakte og konkrete meldinger, av situasjonsanalyser, symbolske avledninger og direkte henvendelser. Det er en stilisert, klassisk, nesten shakespearesk ånd over replikkene. Og teksten er i sin essens dønn åpen, i den forstand at den ene setningen kan være like bærende som den andre.

I ly av mørket
Likevel skal det ikke mye fantasi til å spore settingen tilbake til de forhandlingene som den homofile Koltès sikkert selv gikk inn i mange ganger, i parker, i ly av mørket. Han var en av de mange på 80-tallet som bukket under for AIDS-epidemien, bare 41 år gammel. Han har fått en mytisk status og er blitt kalt ”teatrets Jim Morrison”, beslektet med andre europeiske, samtidige kunstnere som landsmannen Jean Genet, den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder og italienske Pier Paolo Pasolini. Som barn i en strengt katolsk, militær familie vokste han opp på tampen av Frankrikes kolonialistiske æra. En oppvekst infisert av skam og fortielse, som i sin tur infiserer forfatterskapet hans.

Hvis man lytter, kan man høre hvordan åpenheten i teksten skjuler sin egen motsetning; en uuttalt, underliggende enighet om hva det egentlig dreier seg om og en kontinuerlig kamp om makten i en relasjon som ennå ikke har begynt.

Lang idé, kort forestilling

Foto: Dag Jenssen

Brageteatret
HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv

”For en Yankee er Amerika Verden. Han erkender absolut ingen Overlegenhed hos et fremmed Folk”. Dette skrev Knut Hamsun i essaysamlingen Fra det moderne Amerikas åndsliv fra 1889.

I boka, som er basert på Hamsuns to opphold i USA mellom 1882 og 1888, hudfletter han nordamerikansk kultur, lynne og politikk, noe som gikk helt på tvers av det gjengse synet på Amerika som et slags paradis på jord. Men da Gyldendal ville hedre ham i anledning 50års-jubileet i 1939 ved å innlemme dette skriftet i en nyutgivelse av hans samlete verker, satte den 80 år gamle forfatteren foten ned. ”Forfærdende dårlig og barnaktig skrevet”, mente han. ”Skulde du nogen sinde faa fat paa et Eksemplar av denne Bok, saa læg den stille ned i den store Bunke av mine andre Synder”, skrev han til sin forlegger Harald Grieg.

Antiamerikanisme
Men den gamle Hamsun var et helt annet sted ved innledningen til annen verdenskrig enn han var 50 år tidligere. Og boka ble da også utgitt posthumt i 1962, med forord av sønnen hans, Tore. Da hadde USA stått bak en invasjon på Cuba og gått inn i Vietnam. En gryende antiamerikanisme var på gang. Hamsuns kritikk likner påfallende på den kritikken som ble, og blir, rettet mot USA da og nå.
Hva om Knut Hamsun kom tilbake til USA i dag, ville han gitt den samme analysen? Spørsmålet var utgangspunktet for den ekspedisjonen som har endt opp i den aktuelle forestillingen på Brageteatret: HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv.